I dag, 24. mars, har jeg vært sammen med verdens beste kjæreste i et halvt år. Tenk at på denne datoen for 6 måneder siden var jeg så heldig og fikk drømmegutten min tilbake! Det var som om en drøm gikk i oppfyllelse. En drøm jeg håpte på i et og et halvt år.
Det hele startet i fjor på denne tiden. Vi begynte så smått og snakke sammen igjen. Du tok initiativet til å snakke med meg igjen, og jeg skjønte ingenting. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor du plutselig ville ha kontakt med meg igjen etter at du knuste hjertet mitt. Jeg ville helst slippe å snakke med deg for jeg tenkte det bare var for å knuse hjertet mitt på nytt, så vi sluttet å snakke sammen. Jeg ville ikke snakke med deg. I sommer skjedde det igjen. Du tok initiativet til å snakke med meg igjen. Du var full, vel og merke, men det er jo da sannheten kommer fram? Du fortalte at du savnet meg og at du angret på alt du hadde gjort mot meg. Du sa du ville gjøre alt for å få meg tilbake. Jeg trodde ikke på det. Eller jo, jeg trodde på det, men jeg turte ikke å stole helt på deg. Du hadde jo sagt så mange ganger at det ble oss to igjen, men det skjedde jo aldri. Jeg ble såra gang på gang, men nå hadde du fått nok. Du ville ha meg tilbake!
Jeg var så lykkelig! Vi snakket sammen mer og mer, og begynte å møtes igjen. Det var så godt å se deg igjen, å være med deg igjen og jeg ble overlykkelig da jeg fikk klemmer av deg. Men dagene på rosa skyer tok slutt igjen. Jeg var dum og trodde vi ikke kunne klare å få tilbake det vi en gang hadde. Det ble noen helvettes uker. Å se deg så nedfor og se deg gråte så mye, det er det verste jeg noen gang har sett. Nå var det jeg som hadde knust ditt hjerte. Heldigvis, etter et par uker, fant jeg ut at jeg ikke klarer meg uten deg. Vi møttes igjen, og det ble bare fler og fler ganger, og du sa til meg «Vær så snill å ta meg tilbake!».
Jeg tenkte så mye på de ordene. Skulle jeg ta sjansen på å bli din igjen, hva om du bare tullet med meg? Men jeg tok sjansen, vi begynte å drive på og du ba om at jeg så snart skulle bli din. Jeg tok min tid til å tenke og til å bli klar. 24. september hadde jeg bestemt meg. Jeg ville ha tilbake den gutten som en gang gjorde meg lykkelig, og den gutten gjør meg lykkeligere enn jeg noen gang har vært nå. Espen, jeg er så takknemlig for at jeg får være din!

Dagene med deg er så ubeskrivelige fine! Vi ler og koser oss sammen. Vi kan snakke om alt, og vi kan bare ligge i armkroken på hverandre uten å si et eneste ord, allikevel har vi det så fint. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten deg! Jeg vet jeg ikke klarer meg uten deg og du klarer deg heller ikke uten meg - det er bevist. Tenk på alt vi har vært igjennom de 18 månedene vi var uten hverandre, og tenk så bra vi faktisk har det sammen nå!
Jeg kunne ikke hatt en bedre kjæreste enn deg, og det mener jeg rett fra hjertet mitt. Du vet jeg aldri vil gå ifra deg. Det er ikke i tankene mine en gang. Jeg er din så lenge du vil ha meg! Jeg har en drøm om at du og jeg skal holde sammen for alltid, til døden skiller oss. Jeg vet det er store ord og kanskje tidlig å si, men jeg mener det. Jeg har funnet gutten i mitt liv. Det er du, Espen. Ingen andre enn deg! Du gjør meg så ubeskrivelig lykkelig. Du er solstrålen i mitt liv. Jeg elsker deg så utrolig høyt! Min kjærlighet for deg kan ikke beskrives. Den må føles for at noen kan forstå hvor sterk den er. Deg og meg, for alltid.
24. september 2011 - verdens beste dato ♥
